Til lykke, du har tabt

Peter Sommers plate Verdens volume, er min sommerplate i år (no pun intended).  Et oppgjør med generasjoners svikt og apati «mens verden styrter sammen»
Jeg har ikke hørt på Peter Sommers før, men (ironisk nok?) hørte jeg en  snutt av sangen Verdens volume på Instagram-kontoen til en velkledd eldre mann som danset til denne i sin alt for fete København-leilighet (jeg har glemt navnet hans)

Jeg sjekket selvsagt den fengende musikken og da jeg hørte de første linjene av første sang, Verdens volume, «Til lykke, du har tabt…» sunget acapella, ble jeg satt litt ut.
Slike dobbeltbunnede setninger elsker jeg jo. Tolkningsmulighetene er så mange: for eksempel, «til lykken har du tapt» - ja da er du vel overvunnet av lykken da, men det er selvsagt ikke det Peter Sommer mener. Tror jeg.
Etter gjennomlytting av plata er det mer et «gratulerer, du har tapt» - forstått som «gratulerer, du har tapt, som du ville gjennom din passivitet og likegyldighet», der «du» er de fleste av oss.

Jeg lytter videre og oppdager at i tillegg til den utrolig vakre musikken, topper han med tekster som fremkaller så mye i meg:

Linjer som «Jeg ved præcis hvad jeg vil sige / Du ved præcis hvad du vil høre / Hvorfor taler vi dog sammen?», om både parforhold og  mellom-menneskelige forhold.

Håpet kommer i neste linje der han svarer seg selv; «…fordi at håbet er den smalle sti, den logiske vej at gå».

Det er godt å høre på plata, fordi den gir meg så mange lag - gjennomgående vakre låter, tekster som tvinger meg til å tenke på hva han egentlig sier og ikke minst på hvordan jeg selv handler, mellommenneskelig og i verden.

Er jeg heldig tar jeg meg selv nok en gang i nakken og sier i fra når jeg synes det trengs og gransker mine egne handlinger og min livsførsel.

Godt hjulpet av strofer som;

«Se oss blomstre som de sidste,
Og vi var nesten ved at briste
Af kærlighed til alt det smukke i det triste
Der møder oss nu

Nu har vi endelig noget at miste
Og mer end vi vidste
Men det ved vi så nu»

Jeg har spilt plata så mye de siste månedene og er ennå ikke lei av en eneste sang. Om det er noen svakheter så er det kanksje dette; det fantastiske håndverket, vokalen til Sommer, alle arrangement og de andre musikerene gjør det hele så vakkert og sobert at det sliper ned de skarpe tekstene om alt fra en eskalerende klimakrise til smuldrende par-forhold. Jeg nyter på en måte tristessen og alvoret, mer enn å bli forbannet og inspirert til handling.
Dette er selvsagt mitt problem, mine følelser, som nyter denne vakre musikken og disse tekstene - beskrivelsene av situasjonen vi har satt oss i kollektivt og individuelt, som egentlig er for jævlig å tenke på.
Det blir salong-prat (som jeg forsåvidt elsker) eller som å nyte sin egen melankoli (hvem gjør ikke det?), men det fører jo ikke til noe.
Så altså, dette kan jeg jo ikke holde mot Peter Sommer eller musikken og tekstene hans. Det er urettferdig.
Tross alt var det første som traff meg under gjennomlyttingen nettopp å igjen våken opp til å være bevisst verden av nå, slutte å drømme om noe som var, eller bruke energi på gamle idéer og tanker…
Heller da starte å så idéer med håp i meg selv og hos andre om muligheter og håp for vår felles planet, godt hjulpet av å lese Rebecca Solnits The beginning comes after the end - som for meg fungerer som et komplement til Sommers tekster.
Altså å være kritisk og selv-kritisk, men ikke uten å lete etter det som kan gi oss håp.
Hvis ikke kan jeg bare bli sittende i min salong å nippe til stadig flere Negroni mens jeg mimrer om fordums seiere eller pynter videre på en idealisert fortid…

Konklusjon (uten terningkast) er uansett 6 av 6 lillier! (liljer på rett norsk - om du ikke har skjønt lilliedugg ennå =)